I have today composed and submitted an article abstract entitled "Karbonfangst og klimarettferdighet" (Carbon capture and climate justice) for a special issue of Norsk filosofisk tidsskrift on climate ethics.
***
Karbonfangst og klimarettferdighet
Av de mest politisk aktuelle klimatiltakene skiller
karbonfangst seg ut med sin forutsetning om lagring av CO2
i geologiske formasjoner i flere tusen år. Mens tidsperspektivet for lagring av
avfall i det store og hele ligner den type tidsperspektiv kjernekraft opererer
med, er det få om noen andre klimatiltak som reiser tilsvarende problematikk.
Dette gjør spørsmål om generasjonsrettferdighet særlig aktuelt for
karbonfangstens del. Dersom karbonfangst får petroleumsprodusenter som Norge
til å forlenge oljealderen, f.eks. i håp om å utvikle «utslippsfri» blå
hydrogen, kommer også spørsmål om rettferdighet mellom rike og fattige land inn
i bildet.
Det hefter både praktiske og etiske problemer ved de
storstilte planene om karbonfangst som bl.a. FNs klimapanel har stilt seg bak.
Disse har i liten grad vært gjenstand for diskusjon. Mens CO2 fra
dagens rundt 20 store karbonfangst-prosjekter internasjonalt i de fleste
tilfellene benyttes som trykkstøtte for økt utvinning av olje og gass, er de
karbonfangstprosjektene det nå etterlyses flere tusen av fram mot 2050 tenkt å
være såkalt «dedikert geologisk lagring», uten kommersiell nyttiggjøring av
lagret CO2.
Sikker lagring av CO2 forutsetter en tidshorisont
på flere tusen år. Studier fra forsknings- og industrihold argumenterer for at det
finnes nok av lagringssteder hvor man kan være trygge på at CO2 ikke
lekker ut av CO2-reservoarene.
Jeg vil argumentere for at troen på at vi kan forutsi fremtidig geologisk
utvikling så langt fram i tid på bakgrunn av dagens vitenskapelige kunnskap er
naiv og bygger på et utdatert mekanistisk natursyn.
Overvåkningsteknologi er under utvikling som vil kunne melde
fra dersom lekkasjer inntreffer og tiltak må settes inn. Om det skulle være
mulig å bruke teknologi utviklet i vår tid i flere tusen år – en tvilsom
forutsetning – så ville det imidlertid låse oss til en høyteknologisk
utviklingsbane, og dermed gjøre menneskehetens fremtidige handlingsrom mindre.
Jeg vil argumentere for at planene om storstilt karbonfangst
strider mot prinsippet om at forurenseren skal betale. Det er fullstendig
urealistisk å tro at kostnadene for lagring av CO2 over flere tusen år skal
kunne dekkes av de bedriftene og landene som i dag er ansvarlige for
størsteparten av CO2-utslippene.
Ikke noe land, og ingen bedrift – heller ikke noe forsikringsselskap – har
eksistert over så lang tid. Det sannsynlige resultatet er derfor at fremtidens
generasjoner vil måtte bære en stor del av byrden for vår tids klimagassutslipp,
dersom storstilt karbonfangst blir en sentral klimaløsning.
Klimaøkonomen William Nordhaus antar at fortsatt økonomisk
vekst de neste århundrene sannsynligvis uansett vil gi fremtidens generasjoner
bedre levekår enn vi har i dag. Den antagelsen må imidlertid problematiseres
både med tanke på hva som er mulig, og med tanke på hva som er ønskelig
gitt en bærekraftig fremtid.
Jeg vil endelig argumentere for at karbonfangst strider med
føre-var prinsippet, siden en stor satsning på dette innebærer betydelig
moralsk risiko om det ikke skulle lykkes å forhindre katastrofale
klimaendringer med denne strategien. Det finnes klimatiltak som vil ha like rask
og kanskje mer varig effekt og ikke innebære den samme risikoen eller
urettferdigheten.