Article abstract on carbon capture and climate justice

I have today composed and submitted an article abstract entitled "Karbonfangst og klimarettferdighet" (Carbon capture and climate justice) for a special issue of Norsk filosofisk tidsskrift on climate ethics.

***

Karbonfangst og klimarettferdighet

Av de mest politisk aktuelle klimatiltakene skiller karbonfangst seg ut med sin forutsetning om lagring av CO₂ i geologiske formasjoner i flere tusen år. Mens tidsperspektivet for lagring av avfall i det store og hele ligner den type tidsperspektiv kjernekraft opererer med, er det få om noen andre klimatiltak som reiser tilsvarende problematikk. Dette gjør spørsmål om generasjonsrettferdighet særlig aktuelt for karbonfangstens del. Dersom karbonfangst får petroleumsprodusenter som Norge til å forlenge oljealderen, f.eks. i håp om å utvikle «utslippsfri» blå hydrogen, kommer også spørsmål om rettferdighet mellom rike og fattige land inn i bildet.

Det hefter både praktiske og etiske problemer ved de storstilte planene om karbonfangst som bl.a. FNs klimapanel har stilt seg bak. Disse har i liten grad vært gjenstand for diskusjon. Mens CO₂ fra dagens rundt 20 store karbonfangst-prosjekter internasjonalt i de fleste tilfellene benyttes som trykkstøtte for økt utvinning av olje og gass, er de karbonfangstprosjektene det nå etterlyses flere tusen av fram mot 2050 tenkt å være såkalt «dedikert geologisk lagring», uten kommersiell nyttiggjøring av lagret CO₂.

Sikker lagring av CO₂ forutsetter en tidshorisont på flere tusen år. Studier fra forsknings- og industrihold argumenterer for at det finnes nok av lagringssteder hvor man kan være trygge på at CO₂ ikke lekker ut av CO₂-reservoarene. Jeg vil argumentere for at troen på at vi kan forutsi fremtidig geologisk utvikling så langt fram i tid på bakgrunn av dagens vitenskapelige kunnskap er naiv og bygger på et utdatert mekanistisk natursyn.

Overvåkningsteknologi er under utvikling som vil kunne melde fra dersom lekkasjer inntreffer og tiltak må settes inn. Om det skulle være mulig å bruke teknologi utviklet i vår tid i flere tusen år – en tvilsom forutsetning – så ville det imidlertid låse oss til en høyteknologisk utviklingsbane, og dermed gjøre menneskehetens fremtidige handlingsrom mindre.

Jeg vil argumentere for at planene om storstilt karbonfangst strider mot prinsippet om at forurenseren skal betale. Det er fullstendig urealistisk å tro at kostnadene for lagring av CO₂ over flere tusen år skal kunne dekkes av de bedriftene og landene som i dag er ansvarlige for størsteparten av CO₂-utslippene. Ikke noe land, og ingen bedrift – heller ikke noe forsikringsselskap – har eksistert over så lang tid. Det sannsynlige resultatet er derfor at fremtidens generasjoner vil måtte bære en stor del av byrden for vår tids klimagassutslipp, dersom storstilt karbonfangst blir en sentral klimaløsning.

Klimaøkonomen William Nordhaus antar at fortsatt økonomisk vekst de neste århundrene sannsynligvis uansett vil gi fremtidens generasjoner bedre levekår enn vi har i dag. Den antagelsen må imidlertid problematiseres både med tanke på hva som er mulig, og med tanke på hva som er ønskelig gitt en bærekraftig fremtid.

Jeg vil endelig argumentere for at karbonfangst strider med føre-var prinsippet, siden en stor satsning på dette innebærer betydelig moralsk risiko om det ikke skulle lykkes å forhindre katastrofale klimaendringer med denne strategien. Det finnes klimatiltak som vil ha like rask og kanskje mer varig effekt og ikke innebære den samme risikoen eller urettferdigheten.